Lettlest

Published on September 30th, 2014 | by Anja Lindgaard Molnes

0

VELKOMMEN TIL FEIL EKSAMEN

“Det å møte opp i feil forelesning er ikke akkurat noen katastrofe, men å møte opp i feil eksamenslokale er hakket verre”.

Du har sikkert opplevd det på et eller annet tidspunkt: du møter opp til forelesning, men blir litt forundret over at det plutselig har kommet så mange nye. Og at ingen av vennene dine er der. Du konkluderer med at de helt sikkert var på fest kvelden før og glemte å invitere deg – og det er tross alt første forelesning, så de sover nok fortsatt. Du velger å ignorere følelsen av at det er noe som ikke stemmer helt, pakker ut notatblokk og blyant og venter på at forelesningen skal begynne. Etter et par minutter kommer foreleseren. Skulle vi ha gjesteforeleser i dag? Ok. Det skal likevel ta deg et par minutter å innse det faktum at du har gått i feil forelesning. Nytt pensum? Ok, vi burde vel kanskje ha en liten innføring i astrofysikk før vi går videre med DNA – transkripsjon. Når du da innser at forelesningen du faktisk skal være i er i nabobygningen, pakker du stille sammen sakene og lister deg ut og later som du fikk en veldig viktig sms som gjorde at du måtte forlate forelesningen umiddelbart.

Det å møte opp i feil forelesning er ikke akkurat noen katastrofe, men å møte opp i feil eksamenslokale er  hakket verre.

Jeg var greit forberedt, hadde fått meg en god natts søvn og var klar for å få eksamen i MNF115 unnagjort. Denne morgenen kunne jeg også sove litt lenger, fordi eksamenslokalet lå like rundt hjørnet ved leiligheten min. Jeg ruslet hjemmefra da klokken var 08.45, og ankom eksamenslokalet 2 minutter senere. Der ble jeg møtt av en uhyggelig vegg av stillhet og nervøsitet, og det store kalde rommet var knapt halvfullt. Var vi virkelig så få oppmeldte? Ok, sikkert mange som hadde droppet ut. Jeg kunne høre klokken på veggen tikke. En av de spreke gamle damene hoppet fram og hvisket med en stille røykestemme at «det er ledig helt foran der», og pekte med en skjelvende hånd. Jeg listet meg forbi alle de eksamensklare studentene som bare satt og ventet på å få utdelt oppgavene. Jeg kunne kjenne blikkene deres i nakken, jeg var den siste som kom. Da jeg kom fram til pulten foran på hjørnet, pakket jeg ut tingene mine så rolig som jeg overhodet kunne. Ekkoet gjallet i rommet da jeg satte vannflasken på bordet. Jeg satte meg ned, og snudde meg rundt og kikket utover rommet. Ingen kjente? Bybanen var sikkert bare litt forsinket. På tross av utallige hint som etterpåklokskapen lærte meg at jeg burde ha lagt merke til, ringte det ingen bjeller.

Omsider gikk alfaeksamensvakten på scenen. Det er han som alltid ser litt ekstra streng og sjefete ut, og som sikkert deltok i senkingen av Donau i 1945 – noe han aldri fikk æren for. Han grep grådig etter mikrofonen, banket hardt på den to ganger og begynte å snakke med morsk stemme. Ordene som nå kom ut av munnen hans fikk meg nesten til å falle av stolen: «Hei og velkommen til eksamen i psykologi 102!».
Jeg døde innvendig. Det må være en feil. De har sikkert fått feil eksamenssett…? Jeg så meg panisk fra høyre til venstre, og så til høyre igjen. Psykologi? Mens Donausenkeren fortsatte å legge ut om gjennomslagspapirets ulike farger og funksjoner, vinket jeg bort damen som stod nærmest pulten min og hvisket hysterisk «Er det noen andre eksamener her i dag enn psykologi?». «Nei», svarte hun kontant. «Er ikke dette Betlehem!?» «Nei, dette er Salem». Tell til ti og pust rolig. Jeg reiste meg stille som en ninja og feide alt som var på pulten ned i vesken med én armbevegelse. Jeg slengte den imaginære usynlighetskappen min over skuldrene og begynte å gå fort og bestemt mot utgangen. Da hadde folk sluttet å følge med på instruksjonene fra Donausenkerens stemme over høytalerne, og alle blikk var rettet mot meg. Noen smilte og lo, men jeg kunne også skimte et par sympatiske blikk mens jeg hastet forbi. Donausenkeren klarte selvfølgelig ikke dy seg; «Haha folkens, her er det visst noen som har gått feil!». Dersom et synkehull hadde åpenbart seg foran føttene mine da, hadde jeg utvilsomt hoppet.

Tags: , , , , , , ,


About the Author



Back to Top ↑