Aktuelt

Published on November 10th, 2015 | by Cathrine Berle

KJEMIKALIER OG SPRØYTEMIDLER – ER DET SÅ FARLIG DA?

Måten vi spiser på har endret seg mer de siste femti årene enn det har på tusen år før, men hvordan mat produseres foretrekker vi fremdeles å fremstille som idyllisk. Kjemikalier og sprøytemidler brukes nærmest ukritisk for å bedre matproduksjonen til en stadig økende befolkning, men hvilke konsekvenser kan dette ha for naturen og menneskers helse?

Ord som ”Helt naturlig og direkte fra havet” gir oss god samvittighet når vi kjøper mat. Bilder av bønder, grønt gress, dyr som trives ute på markene lokker oss til å tro at virkeligheten er den samme. Virkeligheten er en fabrikk, ikke en gård. Tomater ser friske og fine ut, men vet vi hva slags sprøytemidler de er behandlet med? Kjøtt har en unaturlig frisk farge. Det er bygget opp en vegg mellom oss forbrukere og produsentene. Vi har ikke lenger kontroll på hva som er i maten, og hadde nok mistet appetitten om vi visste mer.

PESTICIDER – DREPER MER ENN BARE PEST?

Fra de første metodene for pestbekjempelse ble utviklet for om lag 4500 år siden, har jordbruksvitenskapen utviklet seg mye, og det er i dag for det meste syntetiske pesticider som blir tatt i bruk. Begrepet syntetiske kjemikalier blir ofte brukt for å beskrive stoffer som generelt ikke opptrer i naturen, men som har blitt syntetisert av kjemikere fra enklere substanser. Alle kjemiske pesticider har den felles egenskapen at de blokkerer en livsviktig prosess i kroppen til organismen de er giftige for. En av de mest kjente av slike pesticider er DDT, som i etterkrigstiden ble ansett som en mirakelkur for jordbruket. Den store fordelen med DDT framfor andre pesticider var at stoffet er fettløselig, og derfor kunne trenge inn til insektenes nervesystem og lamme det. Dette billige og lett tilgjengelige insektmiddelet ga både bedre og større avlinger i flere år. Etter hvert som årene gikk ble det avdekket stadig flere skadevirkninger, da DDT viste seg å være både ekstremt giftig og langsomt-nedbrytende i naturen. DDT ble forbudt i Norge i 1970, men er fremdeles i bruk i flere land i verden. Stoffet har vist seg å være både kreftfremkallende og hormonhermende. Hormonhermende stoffer imiterer kroppens egne hormoner, og kan derfor påvirke kroppens reproduksjonssystem. Til tross for at DDT har vært forbudt i de fleste industrialiserte land i flere tiår, finner man fortsatt spor etter stoffet i større eller mindre grad i alle mennesker som lever i dag.

BIENE DØR – TIL EN VOLDSOM PRIS

I den siste tiden har søkelyset vært rettet mot diskusjonen om biedød i den industrialiserte verden, og de mulige årsakene til dette. En samling plantevernmidler som går under samlebetegnelsen nikotinamider er nå forbudt i store deler av Europa. Dette er fordi stoffene skader sentralnervesystemet til bier, selv ved lav dose. Dette fører til at biene ikke gjør den livsviktige jobben å spre pollen for plantene. Ifølge nrk.no fører dette til dystre utsikter for planteliv, som dekker om lag 75 prosent av vårt totale matforbruk. Uten disse plantevekstene og kornartene som er en del av vårt kosthold ville vi vært tilbake til enkel steinalderkost. Pesticidene som skulle erstatte stoffer som DDT i jordbruket viste seg likevel i ettertid å være katastrofalt for bier, da biepopulasjoner verden over har gått betraktelig ned de siste årene. Dette har ført til at mennesker rundt omkring i verden, blant annet eplebønder i Kina, må pollinere plantene sine for hånd. Pollineringsjobben som insekter (bier hovedsakelig) står for, har en økonomisk verdi på 153 milliarder euro på verdensbasis – årlig. Det er derfor tydelig at den store massedøden av bier vil få alvorlige konsekvenser verden over dersom vi ukritisk fortsetter med bruk av skadelige pesticider.

Det sies at Albert Einstein skal ha sagt (uvisst)

«If the Bee Disappeared Off the Face of the Earth, Man Would Only Have Four Years Left To Live”

GMO – TUKLING MED SKAPERVERKET?

GMO er genmodifiserte organismer som har fått arvematerialet endret ved hjelp av genteknologi, der man kombinerer DNA fra ulike individer eller arter for å få de ønskede egenskapene. Det er fortsatt ikke tillatt å selge genmodifisert mat i Norge, men likevel er det funnet flere ulovlige EU-godkjente GMO-forekomster som alle er fjernet fra det norske markedet. Selv om funnene har vært små må man bedre kontrollrutinene og vurdere hvordan dette skal utvikle seg i fremtiden.

 Industrien har laget flere former for planter som enten produserer giftstoffer selv eller er resistente mot sprøytemidler. Dette er kostbare frø og sterke industrielle patenter. Industrien argumenterer for at det er viktig med et ”høyteknologisk landbruk”.

Årsaken til dette er at man da har mulighet til å endre eller legge til positive egenskaper for å optimere plantens egenskaper, for eksempel forbedre egenskaper for pestresistens.

Motargumentene for GMO er mange. For det første er disse plantene ikke mer produktive enn andre planter. De er meget kostbare og forskyver profitten i landbruket fra enkeltbonden til de store bioteknologiselskapene som produserer frøene. De bidrar også til å øke mengden sprøytemidler som brukes, i tillegg til at de bidrar til å drive opp resistensen mot sprøytemidler i ugress. Sist men ikke minst eksisterer det en skepsis mot GMO blant befolkningen. Dette skyldes dels at det benyttes langt mer sprøytemidler, dels fordi det oppfattes som ”uetisk tukling med skaperverket”, og dels fordi det å kjøpe GMO-produkter innebærer å måtte bidra til profitt for selskaper.

 BIOAKKUMULERING AV TOKSINER

Dersom man ser på hierarkiet i naturen, vil man se at rovdyrene på toppen av næringskjeden har større innhold av toksiner i fettvev enn dyr lenger nede i næringskjeden. Årsaken til dette er at toksiner i sparsom dose absorberes av plankton og krill, som igjen blir spist i store mengder av små fisk, som i neste omgang blir spist av større rovfisk. Slik akkumuleres toksiner oppover i næringskjeden. Det er ikke dermed sagt at det er ekstremt farlig i små doser, men bevisstheten om at det er der kan bidra til oppmerksomhet rundt om at man må begrense utslipp av slike stoffer.

En del organiske miljøgifter er meget nyttige i samfunnet til formålet de har vært brukt til, men det kommer til en pris. Eksempelvis er PCB en gruppe klororganiske stoffer som er vanskelige å bryte ned og har høy fettløselighet. PCB ble brukt allerede på 1930-tallet, og ble tilsatt i elektrisk utstyr og i bygningsmaterialer som maling og fugemasse. Stoffene kan føre til blant annet svekket immunsystem, og fostre og spedbarn er mest følsomme for påvirkning av PCB. Bromerte flammehemmere er en fellesbetegnelse for en rekke stoffer som inneholder brom, som brukes for å dempe brennbarheten hovedsakelig i elektriske produkter og i transportmidler. Bruken av stoffet er redusert, men forurenser miljøet og kan fraktes over lange avstander via luft- og havstrømmer og akkumuleres i næringskjeden. Bromerte flammehemmere kan blant annet være hormonforstyrrende, fruktbarhetsnedsettende, og kan ha negative effekter på nervesystemet og fosterutvikling. Det er fortsatt knyttet stor usikkerhet til hvilke langstidseffekter disse stoffene kan ha for helse og miljø.

En del stoffer som mennesker slipper ut i forbindelse med matproduksjon er også skadelig for miljøet. Det sies at man ikke skal spise fisk som vokser opp i vann med mye forurensing. Ved gamle skipsverft ligger store mengder PCB i bunnen av sjøen, og dette absorberes i næringskjeden og kan være skadelig for miljøet, til tross for at mennesker ikke spiser dem. Eksperter mener at det er uheldig at oppdrettsnæringen ikke foretar seg mer for å hindre at miljøgifter akkumuleres i fisken. Næringen jobber imidlertid med å redusere uønskede stoffer i ferdig fiskefor, blant annet ved å bruke vegetabilske oljer istedenfor vanlig fiskeolje. Så sent som i juni ble norske forbrukere anbefalt å kaste tre typer kosttilskudd basert på fiskeolje produsert i Norge fordi de inneholdt kreftfremkallende stoffer over det anbefalte nivået i EU.

ØKNING I TILFELLER AV EN REKKE SYKDOMMER

Til tross for at helsestatistikken i verden har blitt drastisk forbedret over de siste tiårene, er det noen sykdommer som av mystiske årsaker opptrer stadig hyppigere. Det har blant annet blitt observert en sterk økning i antall tilfeller av autisme, leukemi, mannlige og hjernesvulster blant barn. Det mistenkes at det kan finnes en kobling mellom sykdom og menneskeskapte kjemikalier som gjennomsyrer maten, vannet og luften vi omgir oss med. Det finnes foreløpig lite vitenskapelige beviser på om dette stemmer, men det har vist seg at kjemikalier vi en gang trodde var harmløse ikke er det likevel.

REGULERING AV FARLIGE KJEMIKALIER

Det kommer stadig nye kjemikalier på markedet. Tidligere kunne det markedsføres et kjemikalie, og deretter kunne det bli forbudt dersom det viste seg å være en fare for mennesker og miljø. EU har innført regler der alle nye kjemikalier som skal markedsføres må være registrert, vurdert, godkjent og begrenset av det såkalte kjemikalieregelverket-REACH. Slik kan produsenten vise at det de produserer er trygt. Dessverre tar ikke disse reguleringene hensyn til cocktaileffekter, som betyr at eksponering for et kjemikalie i en bestemt dose i seg selv ikke utgjør noen risiko, men at risikoen kan øke dersom man eksponeres for andre stoffer på samme tid. Dermed kan et stoff som i utgangspunktet er ufarlig vise seg å ha skadelige effekter på både helse og miljø når det får reagere med andre stoffer.

Menneskekroppen absorberer kjemikalier fra mat, drikke og luften vi puster inn, og vi kjenner i dag svært lite til hvilke effekter de ulike kjemikaliene og pesticidene vi bruker vil ha over tid. Årsaken til dette er at det er svært mange faktorer som spiller inn, blant annet cocktaileffekter, og dette kan få alvorlige konsekvenser for både miljøet og helsen til både mennesker og dyr. Når naturen signaliserer at den har nådd en tålegrense, blant annet ved at biene forsvinner i en urovekkende hastighet, er det på tide å åpne øynene og se at varsellampene blinker rødt. Hvorfor gjør vi så lite for å endre dette når vi kan forestille oss hvor fatale konsekvenser vi har i vente? Og som Jane Goodall en gang sa:

Someday we shall look back on this dark era of agriculture and shake our heads. How could we have ever believed that it was a good idea to grow our food with poisons?”


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑