Aktuelt

Published on January 25th, 2016 | by PETER AARESTAD TIME

A STUPENDOUS SOURCE OF STRATEGIC POWER

På samme måte som drapene av uskyldige sivile i Paris gater fører til hat og ytringer om gjengjeldelse blant Europas befolkning, så har vestlig utenrikspolitikk da i form av teppebombing og dronekampanjer samme effekt blant Midtøstens befolkning.

Når våre politiske ledere og deres kollegaer fordømmer Paris-angrepene men samtidig trapper opp eller opprettholder sin støtte til gulfdiktaturene med Saudi-Arabia i spissen, så vil problemet bare forverres, og alt som kommer ut av dere bombastiske taler ikke være annet enn tomme ord og pur fugazi.

Man bør derfor dømme politikere ut ifra hva de faktisk gjør, ikke hva de sier, ikke hvilket kjønn de er eller hvilken farge de har på huden.

Etter åpningen av noen av State Departments interne dokumenter fra 1958 har det kommet frem at daværende president Eisenhower under et kabinettmøte bekymringsfullt ville ha svar på ”Why is there a campaign of hatred against us from the populations of the Middle East – not by their governments, but by their people?”

Han fikk etterhvert svar på spørsmålet fra The National Security Council, det øverste strategiske planleggingsorganet. De poengterte at det eksisterer en oppfatning i den arabiske verden at USA og deres allierte støtter status quo regimer, som naturligvis er både brutale og undertrykkende. Dette gjør de for å ha sikker tilgang til oljen Midtøsten er så rik på.

Etter å ha blitt forklart dette sa Eisenhower at det vil være vanskelig å motargumentere denne oppfatningen fordi den er korrekt. Det ble videre konkludert med at det vil være naturlig for USA og deres partnere å alliere seg med, og opprettholde status quo regimer i et forsøk på å kontrollere regionens olje.

USA ble for første gang på midten av 1940-tallet en stormakt da landet sikret seg kontroll over nettopp denne oljeproduserende regionen av Midtøsten. Landets daværende lederskap, med en viss Dwight. D. Eisenhower i rekkene, betraktet området rundt Persiagulfen som det mest ”strategically important area of the world,” og videre en ”stupendous source of strategic power”. Tilgang og kontroll over gulfoljen måtte beskyttes for enhver pris. Aggresjonskriger, brutale diktatorer, økonomiske sanksjoner, regimeendringer og utallige ”covert operations” har siden fulgt etter.

Denne tilnærmingen har ikke endret seg mye siden midten av 1940-tallet, uavhengig av hvem som har vært president, bare retorikken med et par ulike nyanser.

Men denne politikken har en pris i blod, først og fremst blant sivilbefolkningen i Midtøsten (som er fullt klar over dette faktum), og nå etterhvert i Europa som vi fikk oppleve en novemberkveld i Paris. Omtrent samtlige døde var unge mennesker i starten av deres liv, ute på byen, på date, på kino, på konsert, eller kanskje bare en liten pils. Akkurat som oss.

Man må heller ikke glemme de to andre tilsvarende angrepene, som sammen med Paris-angrepene alle skjedde i løpet av tre uker. Henholdsvis Beirut-angrepene i Libanon, og bombingen av det russiske passasjerflyet over Sinai der over to hundre russiske turister mistet livet. Alle disse angrepene har IS tatt ære for. Til tross for at IS er en ren monstrositet, så har også de nettsider, aviser, og nyhetskanaler der man får et innsyn i deres tankegang. De sier klart og tydelig: ”hvis noen angriper oss, angriper vi tilbake.” Derfor er det ikke helt tilfeldig at det var nettopp Russland og Frankrike som ble angrepet nå nylig, grunnet deres meget aktive kampanjer mot IS. Derfor vil ytterligere bombetokter og angrep mot IS drastisk øke sjansene for nye angrep mot Europas hjerteområde i nærmeste fremtid. Dette ettersom enda flere europeiske land involverer seg militært mot IS, og de allerede involverte partene nå trapper opp sin aktivitet.

Før våre politiske ledere røsker ugresset som IS er opp med roten, og ikke bare kapper av tuppen med sporadiske bombetokter, så vil det ikke skje noe som ryster IS nevneverdig. Flere bombetokter i sivile områder vil bare føre til økt rekruttering blant IS rekker, og økt radikalisering av tidligere pasifistiske populasjoner.

Skal man stoppe IS må man strupe deres økonomi og forsyningsruter. Gjennom Tyrkias (NATO-alliert) åpne syriske grense skjer mye av våpen og personelltransporten til IS. I tillegg så blir oljen fra IS nordlige områder kjøpt og handlet gjennom tyrkiske aktører, som fra flere kilder blir beskyldt for å være tett knyttet opp til Erdogans regime. Brorparten av private donorer som forsyner IS med midler kommer fra Saudi-Arabia og Qatar (hvor neste VM i fotball skal arrangeres). Begge disse gulfstatene er viktige allierte til USA og Vesten. Hvis det så er tilfelle at regimene i disse landene er uskyldige i anklagelsene, er allikevel det som skjer innenfor et lands grenser en statsleders ansvar.

Før man tar et oppgjør med våre allierte regimer, så vil IS fortsette å eksistere og trives. Skal IS stoppes må man starte med deres allierte. Ingenting annet vil løse den nåværende situasjonen.

Når man i tillegg over en lav sko påfører andre stater sanksjoner og handelsembargoer, så bør IS-støtte være en god nok grunn sammenlignet med annen triviell argumentasjon. Om denne dobbeltmoralske og hyklerske utenrikspolitikken vil endre seg vil bare tiden vise.

Men husk, det skal være en regjerings oppgave å sørge for sin egen befolkning trygghet, ikke utsette dem for ytterligere farer.


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑