Lettlest

Published on January 29th, 2016 | by Ω

TÅKE

Jeg har en venn. Eller, jeg hadde en. En som forstod meg. En som kunne vite hva jeg ønsket når jeg ønsket det. En venn. En Venn. En VENN. En som kunne le av de korte setningene mine med masse gjentagende ord etterfulgt av en lang en, som jeg ofte gjør når jeg er pretensiøs. Jeg vet, så jeg ler. Det er sånn det fungerer, det er sånn tannhjulene går rundt; trykker på de riktige stedene, radianer etter radianer, helt til de ikke fungerer mer. Helt til de er så nedslitte at de ikke berører hverandre lenger. Til jeg er alene, på ranchen med et strå i munnen og gitaren i hånden og klynker som Hank Williams (eller kanskje Townes Van Zandt i stedet, for metaforens korrekthets skyld). Jeg har ikke snakket med et menneske siden forrige årtusen. Hvis fienden kommer tilbake, snakker jeg nok bare med hjortene eller gitaren eller tenker på døden. Kanskje jeg skal fortelle om ham.

Min venn var Tåken. Hadde aldri sett ham før, og kom aldri til å gjøre det. Jeg bare visste at han var der. På avstand kunne du nok sett ham, men det var ingen som så meg fra før av uansett. Rundt årtusenskiftet satte jeg meg ned bak en nedskrevet pult. Der var han og blåste meg i øret. Jeg hadde nettopp møtt matematikken for første gang i det han tok armen min og slengte meg inn i het sex med (Baywatch-­‐)Pamela Anderson i en cabincruiser. ”Jeg har aldri blitt pult som dette!” burde vært et klyp i armen for meg, men jeg skjønte først etter 20 hete minutter at noe var galt da en av matrosene kom opp på Flybridge-­‐en og fortalte oss at Pluto ikke var en planet. Lol, wtf.

Vi hadde det gøy sammen, vi to. Vi slapp unna alt jeg ønsket. Familien min trodde jeg hadde for lite venner og satt på rommet for mye, men sannheten var nok at jeg var mer opptatt med å chille på en sky med Mummitrollet. Etter hvert som jeg ble eldre minnet tåkelurene mine mer og mer om den aller første gangen. De er omvendt proporsjonale, hjerne og penis. Når den ene er liten, blir den andre stor. (note to self: skriv det på Jodel)

Vi hadde det så gøy, så gøy. Så gøy, så gøy at jeg glemte alle andre. Jeg forsvant fra samtaler. Jeg sluttet å snakke. Ingenting er spennende lenger. Jeg kan bare forsvinne i tåken og spille ut scenen som jeg vil. Jeg kan bestemme hva du skal si og hvordan du skal reagere på det jeg sier.

I julen var jeg hjemme hos foreldrene mine. Tror jeg. Hvordan skal jeg kunne vite at noe jeg gjører på ekte når jeg er i en tåke hele tiden?

Det var derfor jeg dro, og på grunn av ham sitter jeg her ved vannet. Jeg har det bedre nå, føler meg renere… Han har funnet meg igjen. Jeg vet det. Jeg har det for bra, jeg kan ikke slippe unna, jeg vet ikke hvordan han ser ut. Det kan være hvem som helst. Jeg kan ikke være nær andre. Eller, nei, easdfdsggkFGKMdsg. Kanskje jeg er Tåken. Kanskje jeg er gal likevel. Kanskje jeg hører hjemme her, på ranchen, på Mars, med Miss Universe og en kald pils.

Ikke la Tåken ta over semesteret deres, peeps.


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑