Studentliv

Published on November 24th, 2016 | by Torborg Rustand

POL TIL POL MED MASTEROPPGAVEN

Da jeg søkte meg hjemover til gode, gamle Norge i jakten på en litt ”kaldere” masteroppgave i marinbiologi, hadde jeg ikke kunne forutsett akkurat hvor kaldt det skulle bli.


Etter tre år som student i England, hvor det var mye fokus på tropisk marinbiologi, konkluderte jeg med at hvis jeg noensinne skulle få jobb hjemme, var det på tide å skifte fokus. Drømmen var faktisk en masteroppgave som omhandlet klima og marint liv i Antarktis, og jeg vurderte seriøst å søke meg mot sydligere strøk (Tasmania, hvor sjansene for dette hadde vært større). Men sannelig! Muligheten for å bli med på tokt til Sørishavet med Havforskningsinstituttet bød seg før jeg hadde fått bestemt meg for et annet prosjekt, og jeg grep sjansen. Det ble et ganske annerledes tokt enn hva jeg noensinne, og forhåpentligvis ikke, kommer til å oppleve igjen.

For å komme seg til Sør- Orknøyene, hvor vi hadde fastsatte stasjoner der det skulle tråles, måtte vi først reise til Montevideo i Uruguay med fly. Fra Montevideo bar det videre på et gigantisk frakteskip til Sør-Orknøyene, hvor vi så skulle ombord på en av Aker Biomarines kommersielle trålere, som blir brukt til å fange krill.

Det var i seg selv en ganske spesiell opplevelse å bare reise i over en uke sydover, sydover, sydover fra Uruguay. En slags litt døsig tilværelse hvor jeg sikkert kunne skrevet en hel masteroppgave, men hvor jeg brukte 90% av tiden på å rulle frem og tilbake i sengen i takt med bølgene og høre på Radioresepsjonen på repeat. De første dagene kunne riktignok nytes på dekk i varmt vær, men det ble naturligvis en smule kjøligere ettersom tiden gikk, selv om februar jo er en sommermåned!

pol til pol 4

Bilde: På vei opp Nordenskioldfjellet på Svalbard

Etter hvert som vi nærmet oss ”målet” dukket det også opp flere isfjell, samt gigantiske albatrosser som fløy over hodene på oss. Men det skal sies at det var mest stas å våkne og få se pingviner og hval boltre seg like ved. Da vi kom frem til Sør-Orknøyene, ble vi heist over fra frakteskipet til tråleren i en ”monkey cage” og sluppet fri her (sikkert bedre å bli lempet fra et bur, enn å hoppe over kanten med risikoen av å falle mange, mange meter ned i vann på 1-2 grader). Som en av veldig få kvinnelige eksemplarer av menneskearten om bord, fikk jeg også her en egen lugar, og jeg var rimelig fornøyd med det ettersom de andre på forskningsgruppa måtte sove noe tettere.

De neste to ukene, hvor vi reiste til Sør-Orknøyene for å samle data langs transektene, og få trålet slik at jeg kunne få med meg litt zooplankton hjem føles i retrospekt veldig lite oppstykket. Det var en fin flow av vafler, sjekk av krill i kar, salpetelling, men også litte grann uvelhet, orkan og bitende vind ute på dekk under prøvetakingen. Det var også enorme mengder hval og pingviner til tider, spesielt når vi fikk være med og på krillfiske. Og hav, hav, hav avbrutt av landskapet til Sør-Orknøyene lenger unna.

Før jeg dro hadde jeg ikke noe særlig konsept om hva slags plankton vi kom til å fange, og jeg var kanskje noe overrasket over at det varierte så ekstremt – alt fra å få opp 35 kilo krill, til bare noen gram med forskjellige arter av tanglopper fra dypet. Vi fikk også noen eksemplarer av de for meg svært snodige lanternefiskene med lange underkjever, og store maneter som måtte veies i bøtter. Fangsten ble veid, målt og telt, og noe ble med meg hjem i bagasjen for videre analyse, og så satte vi kursen nordover igjen.

pol til pol 6

Kun en måned senere bar det av sted på nytt, men denne gangen nordover til Svalbard! Faktisk er Longyearbyen mye lenger nord enn hva jeg hadde vært sør, og det viste seg at dette skulle bli en utrolig mye kaldere opplevelse. Denne gangen var jeg ikke på feltarbeid, men fikk ta et kurs på UNIS for å lære mer om plankton i kaldere farvann. Det virker kanskje litt omvendt å dra nordover for å sette seg inn i en masteroppgave om Antarktis, men for en som meg som har så lite erfaring med kaldt vann og plankton var dette en super opplevelse.

Å ta et kurs (eller flere) i Longyearbyen på UNIS er noe jeg vil anbefale alle som har muligheten. Det føltes litt som å bo på en annen snødekket planet, og i den perioden jeg var der i april kan man gå på tur eller ski om natten for den saks skyld om det skulle krasje med undervisningen om dagen. Vi hadde også feltarbeid lenger unna Longyearbyen hvor universitetet ligger, og bodde flere dager i Svea, som er en nå nedlagt kullgruve. For å komme oss dit måtte vi reise på snøscooter, som er en utrolig opplevelse gitt at du har nok kakao, fint vær, nok klær, og heller ikke må ta av deg disse fordi du må på do.

Hver morgen under feltarbeidet kjørte vi ut på isen, boret hull og fanget copepoder, samt annet zooplankton som kunne undersøkes videre på lab. Vi tok også iskjerner og undersøkte algevekst under og i isen på dette tidspunktet, og sammenliknet mellom år og andre stasjoner vi dro til. I en ganske hektisk timeplan, mellom felt og lab og undervisning og eksamenslesing, ble det da heldigvis tid til en del turer, besøk i isgrotter, samt å bli kjent med flere andre studenter som tar doktorgrader eller mastergrader innenfor områder som også er veldig ”kalde”. Dette var kanskje spesielt koselig, for da får man et unikt nerdefellesskap om temaer som kanskje føles spesielt snevre til vanlig, pluss at man får gode tips for veien videre.

Etter over en måned med mye kulde og ny kunnskap, samt et kjapt glimt av en isbjørn i det fjerne, pakket jeg så sammen alt ulltøyet og dro sørover igjen, men denne gangen hjem til Bergen hvor masteroppgaven ventet! Jeg håper skriveeventyret blir minst like interessant som å dra jorden på langs.

Tags: , ,


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑