Forside

Published on November 25th, 2016 | by Ω

Ting

Her kommer det igjen.

Det er ting jeg ikke forstår. Og det er ting jeg tror. Om jeg skulle bli gammel i kveld, forstår jeg i alle fall at det er en grunn for at det skjer. Det er sånn en klarhet i det. Euklid drar kaninen sakte opp av hatten, snur seg mot meg og sier: ”Det var her hele tiden. Hvorfor var det meg og ikke egoet ditt som så det først, når det er du som gikk rundt og dvelte med denne pappkartongrustningen?”

Jeg forstår. Jeg får meg en jobb, starter med BSU-sparing og begynner å lese bøker på bussen. For nå er jeg forbi frikadeller og fri informasjon. Jeg er i en jungel, og ei en jungel kan komme seg under limboplanken. Jeg må utvikle min egen tese og behandle hver dag som de første skrittene i nye sko. Jeg må treffe min fremtidige kone rett her og nå, og hvis hun stirrer tilbake i ett sekund og jeg ikke stirrer bort, så kan

Faen heller.

Neste dag. Prøver nye sko. Kanskje Yankees-caps, hvis jeg finner den bakerst i garderobeskapet. Der ja, rett forbi gamle krøniker om ungdomsforelskelse og drømmen om å være alene sammen. Ut av døren. Jeg lurer på å skaffe meg et skateboard, men det må da finnes grenser for hvor sterk fittemagnet jeg ønsker å drasse rundt på. Uansett.

Uansett, uansett. Her er jeg, i fri utfoldelse. Stakkato i begge ben. Med stemmer i begge ører, begge hoder. Jeg vet jeg kan vinne, bare universet prater med sin lillebror, Universitetet, og fremprovoserer overvåkningsavtalen vi så lenge har jobbet med. Det kommer aldri til å fungere, nei, men det er prinsippene det handler om. Hva om vi får et terrorangrep på norsk jord? Ingen tenker på noe annet enn logikk her uansett. Logikk er forresten en annen ting.

Logikk, altså. Putt det på datingprofilen min også, Ida. Jeg vet alt. Alt jeg trenger å vite. Om meg. Mot andre. Så lenge det har en mening. Alt har en mening, og det fortjener det for å eksistere, i hodet mitt. Så derfor skal bussen være en metafor for Lille. Jeg svinger frem og tilbake, sjåføren ser ikke fotgjengeren, og jeg går på trynet inn i fanget på noe jeg er usikker på om er en jente eller gutt. Det har regnet øl i hele dag, skjønner du, så det er såpeglatt her. Spar meg, jeg er ikke annet en nobel spissborger, usikker fordi jeg ikke forstår.

Den siste metaforen er ikke en metafor. Da jeg var liten måtte jeg bruke såler i skoene.

For å konkludere: Jeg tenker at det ikke er noen vei utenom et psykoanalytisk standpunkt. Karakter er en skjebne.

 

Bilde hentet fra: https://no.pinterest.com/gaocai/character-design02/

Tags:


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑