Vitenskap

Published on November 30th, 2016 | by Marte Skaara

KLIMAMODELLENE VS MENNESKENE

Modellene sier vi ikke kommer til å klare å nå klimamålene. Betyr det at det ikke går?


“Generelt i livet er jeg optimist, men når det gjelder 1,5°C målet er jeg pessimistisk”

I Paris bestemte verdens ledere å begrense global oppvarming til under to grader, helst ikke mer enn 1,5 grader – dersom det er mulig.

Når politikerne setter seg mål, blir gjerne forskerne satt til å finne ut hvordan de kan nås. Verdenslederne tok forskerne på senga da de plutselig bestemte seg for å senke målet fra 2 til 1,5 grader.

Science fiction
I september samlet klimaforskere fra hele verden seg i Oxford for å diskutere om 1,5-gradersmålet i det hele tatt er mulig.

FNs klimapanel sin rapport om 1,5-gradersmålet kommer om et par år. Det er ikke knyttet mye optimisme til konklusjonen derfra.

Til og med optimistene blant oss sliter med å se for seg at vi når målet.

– Generelt i livet er jeg en optimist. Men når det gjelder 1,5-gradersmålet er jeg pessimistisk, sier Tore Furevik, klimaforsker og direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning.

Klimaforskerne som var samlet i Oxford ble enige om én ting: Det kommer til å bli fryktelig vanskelig å nå 1,5-gradersmålet. Noen sier det er mulig. Noen sier det er mulig kun dersom vi klarer å fange CO2 fra atmosfæren og lagre den på en trygg måte. Men vi har ikke teknologien som kreves for å gjøre dette i stor skala. Eller som Furevik sier: Det er science fiction.

Når rapporten ligger på bordet, kan det allerede være over 10 år for seint for 1,5-gradersmålet.

Så hvorfor sier man ikke bare rett ut at målet er umulig å nå?

Stor usikkerhet
Klimaforskerne har ingen spåkule. De vet ikke hva som kommer til å skje i framtida. Det de har er avanserte klimamodeller.

Været er tilfeldig. Etter omlag ti dager er det ikke lenger mulig for værmodellene å si noe om hva slags vær vi kan forvente oss.

Klimaet er ikke tilfeldig. Klimaet på jorden bestemmes av balansen av solenergi som treffer jorda og den energien jorda sender tilbake til verdensrommet. Når vi får mer klimagasser i atmosfæren, gjør det at mer av den energien som skulle blitt sendt ut i verdensrommet heller blir sendt tilbake til jorda. Det er det som kalles drivhuseffekten.

Modellene kan beregne effekten klimagassen CO2 har på klimaet mange år fram i tid. Men klimasystemet er komplekst og modellene er ikke perfekte. Vi vet for eksempel ikke nøyaktig hvor sensitivt klimaet er for klimagassene.

Dette gjør at modellene gir vidt forskjellige resultater. Den mest optimistiske modellen sier at vi kan fortsette dagens utslipp i 51 år og fortsatt nå 1,5-gradersmålet. Den mest pessimistiske sier at vi måtte ha stoppet å slippe ut CO2 for seks år siden for å klare målet.

Overraskelsene i klimasystemet
Det er også andre ting en CO2 som påvirker klimaet. Global oppvarming fører til endringer i landskapet som igjen kan forsterke oppvarmingen.

Når is smelter blir overflata mørkere og mindre solenergi reflekteres og sendes bort fra jorda. Dersom tundraen tiner vil store mengder av klimagassen metan som er lagret her slippe ut. Og dersom regnskogen i Amazonas blir utsatt for så mye tørke at den kollapser, vil den slutte å ta opp og lagre CO2. Skogene og havet har til sammen lagret mer enn halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene.

Forskerne tror ikke at Amazonas kollapser eller at de store lagrene av metan i tundraen slipper ut i vårt århundre, ifølge Furevik.

Men havet har tatt opp mer enn 90 prosent av varmen som klimagassene har forårsaket. Det kan ta hundrevis av år før dyphavet blir så varmt at transporten av overskuddsvarme ned i havet stopper. Først da vil vi vite hvor varmt det faktisk vil bli på landjorda. Oppvarmingen vil altså fortsette selv om vi kutter utslippene tvert.

Klimaforskerens svar
Furevik mener at vi ikke kan vite sikkert om det er mulig å nå 1,5-gradersmålet.

-Jeg vet ikke om det er fysisk mulig. Skulle vi være helt sikre på å nå 1,5-gradersmålet så burde vi ha stoppet utslippene allerede. Burde vi ha stoppet for seks eller ti år siden? Det vet vi ikke sikkert, sier han.

Selv om vi teoretisk har en mulighet til å nå målet, mener Furevik at sjansen er uhyrlig liten i praksis.

– Temperaturen til nokså sikkert overstige 1,5 grader i løpet av noen tiår, mener klimaforskeren.

Når det gjelder 2-gradersmålet er han mer optimistisk.

– Da har vi 20-25 år til å kutte utslippene. Jeg kan ikke si at det er umulig, fastslår Furevik.

Men det er de som sier at vi ikke kommer til å nå 2-gradersmålet heller. Og de er sikre i sin sak.

Gratulerer med spåkulen
I år 2037 kommer vi til å ha sluppet ut så mye CO2 at det ikke lenger vil være mulig å begrense oppvarmingen til to grader. Det er konklusjonen i rapporten ”The Future of Spaceship Earth” som er laget av DNV GL-gruppen, tidligere Det Norske Veritas. De mener også at det er lite usikkerhet knyttet til konklusjonen.

Jeroen van der Sluijs er professor i naturvitenskapenes allmenne vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. Han er kritisk til rapporten og deres bruk av modeller.

– Jeg må få gratulere dem med å ha funnet en spåkule som kan forutse framtida, sier van der Sluijs sarkastisk.

For også Det Norske Veritas har brukt en modell. Inn i modellen putter de informasjon om blant annet bruttonasjonalprodukt, energiforbruk og befolkningsvekst. Ut kommer konklusjonen om våre utslipp bare fram til 2050 kommer til å gi en temperatur som er 2,5 grader høyere enn i førindustriell tid.

– Jeg er skeptisk til om det stemmer. Presis kvantifisering av temperaturen i framtiden er kinkig, sier van der Sluijs.

Men selv om han er skeptisk til metoden, er han ikke uenig i konklusjonen

– Vi kommer ikke til å nå 2-gradersmålet med dagens politikk. Vi trenger radikale endringer, mener vitenskapsteoretikeren.

Van der Sluijs ser at ting går i feil retning, men er likevel optimistisk.

– Vi må bort fra fossilt brensel, men vi ser at det motsatte skjer. Norge utvider oljeboringen nordover, og slik når vi ikke 2-gradersmålet. Det som gjør meg optimistisk er vår evne til å tilpasse oss og håpet som gis av at andre aktører i samfunnet allerede har begynt å skape den endringen som må til, forklarer han.

“Vi spiller alle en rolle i systemet”

Zoombiene kommer
Det finnes nemlig en vei til en annen framtid en den rapporten tegner opp. Modellen Det Norske Veritas bruker forutsetter at vi forsetter som før. Men forfatterne av rapporten skriver selv at deres prognose bare er av en sannsynlig framtid. Den tar ikke med i beregningen menneskehetens kapasitet til ekstraordinær handling.

Karen O’Brien er samfunnsgeograf ved Universitetet i Oslo og en del av FNs klimapanel. Menneskehetens handlingskapasitet er et av hennes yndlingstemaer, og hun mener at mange av klimamodellene, blant annet de som brukes av klimapanelet, ikke gjenspeiler vår evne til å handle.

– Modellene antar at menneskene er sosiale zoombier, og at vi ikke kan reflektere over våre egne handlinger, sier O’Brien.

Hun mener problemet med modellene og FNs klimapanel er at de plasserer folk i baksetet. Folk blir sett på som berørt av klimaendringene, men ikke som en del av løsningen. Når menneskehetens kapasitet til å påvirke samfunnsutviklingen ikke tas med i løsningen, står man igjen med teknologiske løsninger og løsninger som går ut på å endre folks adferd.

Hvem er det egentlig som har definisjonsmakten til å forteller historien om vår framtid? Hvem er det som bestemmer hva som er realistisk, hva som er mulig?

– Fortellingen til FNs klimapanel er at: Ja, vi kan klare å nå klimamålene, men sannsynligvis kommer vi ikke til å gjøre det, sier O’Brien.

På vippepunktet
Det vi trenger er en alternativ fortelling som plasserer folket i framsetet.

– Vi er viktige gjennom vår evne til bevisste handlinger kapasitet til å endre systemer. For å skape ekstraordinære endringer må vi bevege oss fra endring av adferd til systemendring, mener samfunnsgeografen.

De store systemene, som vårt politiske system, det økonomiske systemet, blir gjerne sett på som vanskelige å gjøre noe med for folk flest. Men O’Brien mener det er folket som sitter med nøkkelen.

Hun forklarer at alle har et område der de bestemmer og tar avgjørelser, enten det er i hjemmet, eller om det er i form av sin stilling som rektor på en skole eller som innkjøpssjef i en butikk.

– Vi spiller alle en rolle i systemet, sier O’Brien.

Hun mener vi kan se på oss selv som ett stort system.

– Alle observerer og påvirkes av hva de andre gjør, forklarer forskeren.

Et vippepunkt nås i det en situasjon plutselig forandres. I samfunnet vårt når vi stadig slike vippepunkter. Folk flest gikk fra å tenke at røyking på restauranter og kafeer er helt normalt til å finne tobakksdunst på offentlige steder helt utenkelig på veldig kort tid da røykeloven kom. Folks holdninger til homofile ekteskap har også endret seg dramatisk bare på noen få år.

Hvor stor del av befolkningen som må skifte mening for å dra med seg resten av oss vet man ikke sikkert, men det kan ligge på et sted rundt ti prosent.

– På et tidspunkt er momentet stort nok, og etterpå vil folk spørre seg: Hvorfor brukte vi fossilt brennstoff når vi hadde sol, vind og vann? Hvorfor spiste vi kjøtt? sier O’Brien.

For å nå et slikt vippepunkt er det viktigste at vi kan endre paradigmer. O’Brien mener at det gjeldene paradigme er oppfatningen om at naturen er til for å utnyttes av menneskene. Dersom vi går over til å oppfatte oss selv som en del av naturen, mener hun vi kommer til å se på bærekraft på en helt ny måte.

klimamodellene

Illustrasjon: easel.ly

Mer enn temperatur
Klimamålene får kritikk fra mange kanter. De er uvitenskapelige, mener Tore Furevik. Det er ikke slik at det finnes noen temperaturgrense der vi får farlige klimaendringer på den ene siden og unngår farlige endringer på den andre siden. Endringene blir gradvis mer alvorlige jo mer temperaturen øker.

Det er også vanskelig å bestemme gjennomsnittstemperaturen på jorda, mener Jeroen van der Sluijs. Han kritiserer klimamålene som baserer seg på temperatur for å tillegge spørsmålet om å unngå farlige klimaendringer en ekstra usikkerhet.

Men 1,5- og 2-gradersmålet handler om noe mer enn temperatur, skal vi tro Karen O’Brien.

– Vi ser ofte på parametere og tall, alle de små tingene som tar systemet i feil retning, sier hun.

I rapporten ”Future of Spaceship Earth” ser de blant annet på bruttonasjonalprodukt og investeringstrender. Men O’Brien minner om at hvordan disse tallene utvikler seg styres av våre felles mål. Dersom vi går bort fra målet om økonomisk vekst til en hver pris, og setter klima, miljø og menneskers lykke øverst på agendaen, kan utviklingen bli en annen enn den vi ser i dag.

– Det som er viktig er makten til å bestemme reglene i systemet – systemets mål, sier samfunnsforskeren.

O’Brien Mener at det nå er langt mer diskusjon om hva som er målet for samfunnsutviklingen.

– Vi nærmer oss et punkt der målene våre begynner å endres. Det er grunnen til at 1,5-gradersmålet er så viktig, forklarer hun.

Å leve med usikkerheten
For å ha en sjanse til å nå klimamålene uten å måtte ty til teknologi som ennå ikke eksisterer, er vi nødt til å kutte utslippene på kortere tid enn det de fleste antar som realistisk. FNs klimapanel ser få senarioer der vi har muligheten til å nå selv 2-gradersmålet uten å fange og lagre CO2.

– Senarioene gir makten til modellene heller enn til menneskene, sier O’Brien.

Men utslippene forsvinner ikke over natta?

– Det vil de sannsynligvis ikke. Jeg er ikke utopisk. Men jeg tror vi kan redusere dem mye raskere enn antatt, sier hun.

For at det skal være mulig å nå klimamålene, må vi se oss selv som en del av løsningen.

– Det finnes mange løsninger, men folket er systemet. Vi må utfordre det som blir tatt for gitt. Og med det mener jeg også modellene, sier O’Brien.

Forskeren kan ikke svare på om hun er en pessimist eller optimist, det kommer an på om hun har lest en deprimerende rapport eller om hun har vært ute og pratet med noen som setter løsningene på klimaproblemet ut i livet. O’Brien er det hun kaller en ’possibilist’ – hun ser mulighetene.

– Usikkerheten ligger der – kommer vi til å klare det? Kan vi gjøre det? Selvfølgelig kan vi det! svarer O’Brien.

 

Bilde øverst i artikkelen hentet fra: http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/klima/

Tags: , ,


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑