Fakultetet

Published on November 1st, 2017 | by LARS M. MYHRE

KLOSSEN VI ALLE LEVER I

«Du kan ikke se det fra månen, men Realfagsbygget er en UiB-bygning som sees klart og tydelig fra de syv fjell. Da arbeidet startet på 1970-tallet, var det den største byggesaken i universitetets historie, og med sine 47.000 kvadratmeters bruksflate er det en av de største enkeltstående bygningene i Norge.» -UiB.no (spar meg for kildehenvisning, det ligger på UiB.no)


Foto: uib.no

Man kan dessverre ikke se den nydelige betongblokka omringet av et tettsittende betonggitter fra månen, det kunne trøstet fremtidige månefarere med at jorden kan være minst like grå og kjedelig som månen. Realfagsbygget er imponerende stort og romslig, og det er noe med det å kunne stå på Fløyen med en venn som kommer utenbys fra og si «I den klossen der studerer jeg». Det sparer en for å måtte gå opp de bratte bakkene til Nygårdshøyden å vise det fram.

Det er heldigvis ikke bare utsiden som teller, på innsiden er bygget fullt med flotte studenter, og selvsagt ansatte. Studenter som har studert i tre år eller mer med sine faste plasser. Andreårsstudenter som egentlig bare er glade for å ha kommet så lang som de har. Førsteårsstudenter som ikke har peiling på hvordan i Lucifers hule de skal komme seg fra kantina til tripletten, studenter som jobber frivillig og studenter som generelt er bedre enn resten av UiB (selvsagt helt objektivt).

Nok om alle menneskene på realfagsbygget. La oss rolig bevege oss over til heisene, hvor skal en egentlig begynne? Med det faktum at de har sertifikatene fra 1976 hengende på veggene? Det er ganske gøy å tenke på det fordi det betyr at heisen var godkjent før berlinmuren falt. Ikke bare det, men sertifikatet har hengt i heisen lengre enn berlinmuren sto oppreist. Kurt Nilsen, Trygve Slagsvold Vedum, albumet toto, kystvakten, grandiosa og star wars er alle ting som er yngre enn disse heisene. Det har kommet til det punktet hvor heisen står i en etasje og åpner og lukker seg helt til noen i en annen etasje tilkaller dem, prøv å jobb i en kollokvie i tredje eller fjerde etasje til lyden av det du. Det har kommet til det punktet at du går inn i heisen, velger etasje, venter litt, lurer på hvorfor heisen ikke beveger seg. Trykker igjen, og igjen, og igjen, denne gangen som en tissetrengt seksåring flere ganger etter hverandre, helt til heisen bestemmer seg for å samarbeide før du slår hull i den.

Foto: Lars M. Myhre

Dette er selvsagt bare hovedheisene. Om du skulle prøve å tilkalle en av de mindre heisene med manuell dør skal du være glad om den i det hele tatt kommer. Dette fordi det alltid er en eller annen snøsokk i tredje etasje som glemmer å passe på at den manuelle døra blir skikkelig lukket bak seg når vedkommende forlater heisen. Da blir den i tredje! Hvem skulle tro at en gjeng som skal på labben og titrere klarer å glemme noe så elementært som å lukke en dør?!

En artikkel som denne blir ikke komplett uten en kommentar om teppet på veggen i underetasjen. Gud hjelpes! Jeg forstår at teppet har en eller annen form for økonomisk eller estetisk verdi, og teppet i seg selv er vel egentlig ikke problemet. Problemet ligger nemlig i den øreskjærende alarmen. Første gang jeg hørte den var jeg halvveis til nærmeste bomberom i frykt for atomkrig før noen sa det var for å holde folk unna teppet. Teppet er litt kult, og sikkert verdt en del, men hva med at det installeres en høflig digitalisert stemme som sier «vennligst trekk vekk fra teppet» et par ganger før alarmen løses ut?

Realfagsbygget er som sagt romslig og stort, og kantina har også greit med sitteplasser. Kantina, og resten av bygget generelt, trenger så mange sitteplasser som den har med tanke på hvor mange som tilbringer dagene sine der. Det er likevel en ting jeg skulle ønske kantina hadde til en såpass stor ansamling med mennesker, nemlig to kaffemaskiner. En ting er de lange køene mellom forelesningene, vi tåler alle litt rush, men når maskinen er ødelagt og det er flere studenter som trenger kaffe for å fungere blir det krise. På toppen av det hele velger SiB å åpne kantinen klokken ni fremfor åtte. Hva skal en stakkar student med den lojale koppen ta seg til om morgenen før 08:15-forelesningen?

En siste ting på sutrelista til realfagsbygget er noen av trappene som er på utsiden av bygget. Jeg regner med at de som tegnet bygget også står bak trappene som er like høye i trinnene som en sammenslått MacBook og lange som en buss. Det er lettere å sykle ned trappene enn å gå. En kan ikke ta et trinn omgangen uten å få kløe på innsiden av skallen, en kan ikke løpe uten å risikere og falle og dø litt, en kan heller ikke ta to steg omgangen uten en reel fare for å strekke lysken.

Det har vært mye sutring i denne artikkelen, men det er selvsagt gøy å studere på realfagsbygget. Det er kanskje ikke en lojal heis å finne, men det er haugevis av forelesere, og ikke minst medstudenter, som løfter hverandre opp. Det er kanskje ikke en kaffemaskin som stiller opp når du mest trenger det, men heldigvis har Tekna stand med flinke, frivillige studenter annenhver dag. Det er kanskje ikke behagelig å midlertidig miste hørselen av teppealarmen, men da har du i det minste… nei, beklager, gjør noe med den djevelfrelste alarmen. Tilslutt, vi har kanskje ikke trapper som er laget for det gjennomsnittlige menneske, men vi har i det minste den rullestolrampen ved hovedinngangen som alle må gå i for å komme seg fra realfagsbygget til Allégaten 66 mens de pusser opp klossen vår.

Forresten, hva er greia med den feite TV-en fra 70-tallet som står på en hylle i kantina? Kan det være at noen heisarbeidere har glemt den igjen?


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑