Forside

Published on November 12th, 2019 | by Sjur Beyer

Ut av auditoriene inn i klasserommene

 

Det fins ikke et entydig svar på hva som er den beste løsningen for høyere utdanning. Utdanning er et politisk engasjerende tema, og institusjonene må rette seg etter rammene som blir satt av styresmaktene. Selv med de beste intensjonene er det mulig at noen av reglene kan virke mot sin hensikt.

I 2001 ble kvalitetsreformen i skolen vedtatt, og universitetene skulle ikke lenger få støtte basert på antall påmeldinger de fikk til emner, men heller hvor mange studenter som besto emnene sine. En undersøkelse fra SSB (2013-2018) sier at det kun er 75 % som fullfører studiet sitt i løpet av 5 år. Dette vil si at en fjerdedel av studenter kommer til å droppe ut. For å prøve å minimere dette antallet, endret regjeringen reglene slik at de resultatbaserte midlene som tildeles universitetet også skulle være basert på hvor mange fullverdige grader de deler ut. Som følge av dette har undervisning kommet mer i fokus.

Før var normen at forelesere holdt undervisning, laget og rettet eksamen. Kvalitetsreformen gjorde at de var nødt til å legge mer innsats i undervisningen og følge opp elevene underveis for å holde dem med i løpet. Etter kvalitetsreformen rapporterte forskningsrådet at 70% av professorer sa de brukte mer tid på undervisning enn de gjorde før.

Det er ingen enkel sak å bli professor. Siden universitetene krever at man både skal drive med forskning og utdanning, er man først nødt til å få godkjent støtte fra Forskningsrådet. Det er en stor kamp om å få støtte fra Forskningsrådet da de kun har midler til å støtte en brøkdel av forskningsprosjektene som søkes om. De som får søknaden sin godkjent er derfor ofte de flinkeste. Det trenger ikke nødvendigvis å være slik at de flinkeste forskerne er de beste til å formidle fagstoff til studentene. Tvert imot er det lett å anta at de aller flinkeste i sitt felt ikke alltid er like gode til å formidle stoffet videre.

Det er et kjent fenomen i høyere utdanning som har fått det dramatiske navnet «Kunnskapens forbannelse» (eng: The curse of knowledge). Dersom man vet mye om et tema, overvurderer man andres kjennskap og intuisjoner til temaet. Sånn sett er det ikke urimelig å si at kravene om høy utdanning og forskning kan gjøre underviseren dårligere utstyrt til å formidle pensum.

Jeg sier ikke at alle som driver med undervisning er dårlige til å forelese, men at systemet er lagt opp til å putte flinke folk i en stilling der de ikke nødvendigvis skjønner hva elevene faktisk sliter med å forstå. På master- og ph.d.-nivå er det logisk at veilederne er publiserte og velutdannede forskere. Men hvorfor skal dette kravet også påføres bachelorfag, og mer spesifikt; innføringsfag, der å bygge forståelse og interesse er det viktigste?

De fleste studentene faller som regel av innføringsfagene. Det kan være mange grunner til dette, men UiB (og andre universiteter) tar høyde for dette ved å slippe inn flere studenter enn de har kapasitet til. Innføringsfagene skal gi en student innsikt i fagområdet og er som vanlig der man bestemmer seg for om man skal fortsette på studiet eller ikke. Hvis skolen er interessert i å holde folk i løpet er det her innsatsen burde ligge.

Organisasjonen iEarth jobber for å forbedre undervisningsutbyttet innenfor geologiretningen, og satser på studentaktiv læring for å holde elevene i løpet. Når elevene forklarer og lærer ting til hverandre kan man få nye innfallsvinkler og forklaringer som er bedre forstått enn hvis det blir formidlet av en professor. I denne sammenhengen fungerer foreleseren som en koordinator som skal legge til rette for at elevene å lære hverandre samt være en kilde til god kunnskap. I timene er også undervisningsassistenter til rådighet slik at flere kan få hjelp samtidig. Dette gjør også at man får et nærere forhold til fagansvarlige, og det blir lettere å stille mindre spørsmål underveis enn i en forelesningssetting.

Implementeringen av den nye undervisningsmåten i geologi er enda i oppstartsfasen og har blitt møtt med blandet entusiasme fra studentene. Et slikt opplegg krever nok mer planlegging fra professoren enn å legge opp forelesning. Dette vil kunne ta opp mer tid, som kan gå ut over forskningstiden deres.

Denne typen undervisning er trolig noe som er kommet for å bli i norsk høyere utdanning. Spesielt etter staten bestemte seg for å gi universitetene støtte etter hvor mange som fullførte hele grader istedenfor enkelte emner Det skal sies at opplegg som funker på geologiutdanningen ikke nødvendigvis funker på andre fagområder, men mange av dem har allerede en eller annen form for student-til-student læring. Det virker som at universitetet vet godt at studentene lærer mye av programmer som kræsjkurs, gruppetimer og kollokvier, og i fremtiden vil nok undervisningen likne mer på dette.


About the Author



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

Back to Top ↑